«Jeg smasker og tjafser, smatter». Akkurat som jeg-personen i Til øya spiser insekter, kan du godsmatte på språket i romanen. Det flyter, er velkomponert og poetisk.

Boka handler om en navnløs mann som bor på alene på en øy, og lever på siden av det siviliserte samfunn. Her jobber han som fyrvokter, men aner ikke hvorfor eller når han begynte. Etter at han finner en død sel, befinner han seg plutselig flere tusen år tilbake i tid på hva som kan kalles nullpunktet. Han kastes deretter fra tid til tid, og gjenomgår en utvikling fra artsfrende til menneske, fra urtilstand til sivilisasjon.

Hvordan ville det være å leve i en annen tid? En tid hvor naturen, og ikke mennesket, hadde makten? Boka blir dessuten en påminnelse om å gjenoppdage omgivelsene rundt deg, ved dens detaljerte og levende beskrivelser av naturen.

Jeg-personen er en ensom skikkelse med et utforstående blikk på det som skjer, og fremmedfølelsen er sentral i boka. Forfatteren plasserer nemlig denne fremmedheten i en genial kontekst på slutten. Hvordan? Les og se.

Til øya kan til tider virke som et vel overambisiøst poetisk prosjekt, men historien krever denne formen. Det gjør at det ligger så mye mellom linjene at du kan smatte godt og lenge, mens du grubler over din egen eksistens. Det er ikke så dumt.