Noen debuter er mer vellykkede enn andre. Sex er for eksempel bedre nå enn den første gangen. Jim Stärk, derimot, innrømmer at de var bedre før med tittelen de har gitt deres nye album.

I fire dager har jeg malt rommet mitt, og siden det bare er Hilde Hummelvoll som faktisk synes det er gøy å svinge kosten, har jeg hørt på musikk. Jeg lyttet igjennom Jim Stärk-albumet et par ganger før jeg lett byttet cd.

Så, i innspurten av mitt maleprosjekt kom jeg på at anmeldelsen skulle inn dagen etterpå. Og jeg måtte nærmest tvinge meg selv til å sette på Turn around and look.

Plutselig føltes malinga som å være på randen av en eksistensiell krise.

Visst har trioen snekret fine låter, og jeg er sikker på de kommer til å tjene penger med denne plata også, men så kjedelig det er, da! Fint, flatt og kjipt, ispedd litt banjoklimpring og visstnok en touch av noe brasiliansk.

Ikke gir tekstene til Fadnes den store livsinnsikten heller: «Life is like a big long ride/ drifting from side to side». Han synger med innlevelse, om ikke annet.

Nå slakter jeg ikke albumet, altså, de har etter sigende laget sin første høstplate og den duger sikkert til koz i stua. Jeg for min del skifter plate igjen og setter på debutalbumet deres, Ten songs and hey hey. Den er fin, den.