En god bok kjennetegnes av at den har noe som driver deg frem. Den suger deg inn i seg, forlokker deg med sitt språk og sin historie, engasjerer og kanskje provoserer deg. Den har noe ekstra som får deg til å ville bla om og lese mer. Jeg merker ikke dette når jeg leser *s*. Stakkars Aggi. Hun er 35, har to unger og en hardtarbeidende mann. Men hun er ikke lykkelig. Aggi plages av savnet av sin døde mor, og irriterer seg over sin kolikkrammede baby. Mitt oppi dette «kaoset» tar en gammel venninne opp kontakten, og derfra er turen kort til nettsex og heftige møter med purunge gutter. Plutselig er den seksuelt frustrerte Aggi blitt avhengig. Her skjærer det seg. Handlingen er et forstadsdrama i bokform, og problemene som tas opp er trivielle og patetiske; de er ikke ordentlige problemer. Det er vanskelig å tro på det som skjer, mye takket være språket. Det er platt, pompøst og konstruert, og setningene flyter godt som ei uttørka elv. Alt fra «Neida, Barbro, vi må videre, er du ikke enig? Jo. Videre, Aggi.» til «Aggimin, du er så rar. Du er litt trist, kanskje? foreslo han, og jeg nikket.» Men det blir ikke trist nok, bare slapt. Det pirrer ikke, uansett hvor mye sex de har.

Forfatterens intensjon forblir uviss. Hva er det hun prøver å si med denne boka? Det vet bare Aggi.