Har du kjøpt sisteskiva til Thomas Dybdahl? Kast den. Eller finn kvitteringen (jo, den har du) og bytt den med, tja, hva som helst egentlig, men gjerne A Mid-Tempo Frenzy. Høsten strammer løkka bare hardere, og da trengs noe annet enn gråtkvalte hulk til å akkompagnere selvmordstankene. Her er det vår mann kommer inn i bildet, idet han trasker rundt på prærien med banjo og munnspill og et strå i kjeften, og innimellom rir innom stranda for å lete etter Brian Wilsons tenåringssymfonier til Gud.

Han har ikke funnet dem, men det skal du ikke tenke på; det er det ingen andre som har gjort heller, og dessuten brenner tampen som faen innimellom, da særlig på de låtene hvor banjoen får hvile og poputtrykket forfines. Noen av disse grenser nesten til artisteri, i den grad at de ved første ørekast får en liten stenk av show-off over seg. Dog kapitulerer man betingelsesløst etter som melodiene bølger av gårde og overdådige koringspartier og lurvete gitarhugg graver seg inn i ryggmargen. A Mid-Tempo Frenzy er en oppsiktsvekkende norsk skive i at den prøver hardt og lykkes, uten å egentlig høres ut som det har blitt prøvd i det hele tatt. Det er så jeg lurer på om disse låtene bare har falt ned fra himmelen. Underlige greier. Uansett: Jeg er stum av beundring. Applaus.