Kristin Ribe – Forfatter, aktuell med Drikke det vannet som ormene hadde ligget i.

Dikt: Sigbjørn Obstfelder, Roser.

Rett nok ikke utgitt som et selvstendig verk, men som nesten kan stå som det, i all sin utrolig vakre og bare nesten begripbare mening av roser og øyne og hjerteslag og død, der et lengtende, underlig rørende «han» går mot et «du,» med tanker som «er roser.» Jeg skjønner det ikke. Men det er vakkert.

Bok: Jon Fosse, Melancholia.

Jeg leste denne boka uten pause, tror jeg, med den merkelige og utrolig fascinerende effekten at jeg resten av dagen og i dagene som fulgte selv repeterte dette i mitt hode. Jeg tror ikke jeg noen gang har opplevd det samme, at en bok har gått inn i meg sånn.

Bok: Per Olov Enquist Nedstörtad ängel.

Det er en roman der det gåtefulle og vakre får plass, der jeget våkner og «Hade varit mycket nära svaret,» men der det kanskje ikke finnes noe annet enn sang og drøm og «en yttersta gräns» og en veldig, veldig vakker kjærlighetshistorie mellom Pinon og hans ekstra hode, Maria. Heller ikke denne skjønner jeg. Men jeg kan lese den, bla i den og like den.