I Drikke det vannet som ormene hadde ligget i skildres savn og selvmord i en poetisk, men også makaber stil. Jeg-personen er en ung kvinne som savner sin døde mor, og drømmer om å drepe sin far. Stadig skriver hun ned groteske måter å ta livet hans på, for eksempel å stenge han inne med hundreogseksti rotter. Faren søker desperat forsoning, men i jeg-personens verden er det umulig. Hun ønsker bare en forandring, men hvordan oppnås det? Ved å drepe sin egen far? Ved å ta sitt eget liv?

Boka drives ikke av en dramatisk handling, men gjennom skildring av følelser, tanker og spørsmål blir leseren kjent med hovedpersonens indre liv. Forfatteren har en eksperimenterende fortellerstil, hvor drømmer og følelser tidvis flettes sammen til en stream of counsciousness. Men selv om leseren tas inn i hovedpersonens tankerekker, klarer forfatteren å nå frem gjennom solid og sikker språkføring. Dessuten er det et lurt grep å la noen sider være tomme, det gjør en tilgjengelig, men noe svevende tekst, mer fordøyelig.

Etter en gjennomlesning bør du lese romanen igjen, ikke fordi opplevelsen var hyggelig, men fordi teksten vokser andre gang. Ribes tekst er full av symbolikk som trenger tid for å trenge inn. Er du uthvilt, er boka et særegent og språksikkert møte med norsk litteratur.