Jeg kjenner kompiser som drar til homsebarer når de er blakke. Der spiller de intimball med homsene for å bli påspandert øl. Ekkelt, men det funker.

Thomas tukler med våre ømme punkter. Han har funnet sin nisje blant de som synes lyden av regndråper mot vindusglasset er det deiligste i verden, og som ikke ønsker annet enn å kjenne gresset gro mellom nakne tær.

Thomas sier at han nå spyr om han hører ordet høstmelankoli, likevel spiller han hemningsløst på høststemningen og fortsetter å gi ut skiver om høsten. Fordi det funker. Han er inderlige Thomas. Øm og sårbar. Ynk, klynk.

Denne gang handler det om vitenskap. Om hvordan regnbuen ikke blir mindre vakker, selv om vi vet at det er regndråpene som skiller lysets bølgelengder. Enkelte sanger er stemmen hans så langt fremme i miksen at det er som å ha Thomas ved siden av deg. I bar overkropp og fosterstilling hvisker han deg i øret om livets underfundighet, mens han holder rundt deg i høstløvet, og tårene vandrer nedover kinnene og væter skjegget hans, som væter nakken din. Hvis du klarer å styrte en liter fløte er det sikkert fint, ellers kiler det ubehagelig i øret.

Sam Beam eller Will Oldham blir Thomas aldri, til det har han verken tjukt nok skjegg, eller mot nok til å levere intimitet som lokker frem ekte tårer.