Ser ut som Johndoe har ramla inn i «DumDumBoys-fella» siden sist, gitt. Altså; halvveis uforståelige tekster mettet på oppbrukte metaforer og ordtak satt sammen på oppstyltede måter à la «Jeg holder fast med løs hånd». Stygg sak. Ofte er sol og måne og vær innblandet også. Slitsomt i lengden det der, særlig for oss som må høre på.

Utgivelser som tematisk skal være mørkere og jævligere enn ellers bør om ikke annet kunne skilte med glimt av troverdig desperasjon, angst og rett-i-trynet-attitude, også musikalsk. En vokalist som skal fortelle deg akkurat hvor fucka verden er før han faktisk dør i det siste akkord toner ut hadde gjort seg. Iallfall når bandet skal fronte «fandenivoldskhet» og være litt punka og sånn. Paranoididtet og faenskap er liksom ikke tannløst og lett fordøyelig. Dessverre er Dødvinkel akkurat det.

Produksjonen er strengt tatt ikke noe å hoppe i taket for, den heller. Sporene ender omtrent uten unntak med å være altfor like hverandre etter rundt ett minutts spilletid, bortsett fra den dårlige, dårlige ideen «Paris,Texas» og «Kvikkleire» som stikker seg ut som albumets beste.

Mer garasje og mindre polering hadde vært en begynnelse for et Johndoe som høres jævlig satte ut i egen sound for tida.

Pluss i margen for tøff albumtittel, da, om ikke annet.