Du sitter kanskje en solrik dag og hører på en plate din elskede – din Elskede – har satt på. Og et sted der ute, kanskje to hundre meter borte, står en gammel mann og maler. Du skal aldri møte ham. Men hans dyptfølte erfaringer har noe å si for forståelsen av det dilemmaet du senere vil møte.

Sånn begynner egentlig problemene til Edvin Strand, som senere slutter å elske sin kone. Han vet ikke hvorfor kjærligheten forsvinner, men han vet bortimot nøyaktig når det skjedde. Livet, stumpen, livet! Det er vanskelig, serru! Drit vanskelig. Men sønnen hans, det motbydelige lille kreaturet, han er Edvin glad i. Fuck deg, Edvin, din sytende mysterioman. Fuck kona di også. Og den fjotten som blir en verdensberømt forfatter fordi han ikke får ta kona di på puppen. Og resten av persongalleriet. Bortsett fra den velmenende selvmordsforebyggende hotellportieren. Han skal få være i fred.

Trøst handler som de fleste andre romaner om kjærligheten, livet, døden og evigheten, med gjesteopptreden fra havet. Noen ambisiøse sirkelspill og kryssreferanser fungerer meget bra, andre mindre bra, og generelt, som portrett av hverdagsmenneskets maktesløshet ispedd små tilløp til evighet, fungerer det sånn middels. Det er selvsagt det verste man kan si om en bok, og egentlig litt verre enn den fortjener.