Matias Faldbakken er en modig kar. Å legge seg ut med Ibsens Et Dukkehjem krever baller. Det virker som om Faldbakken godt kunne ha bruk for en ekstra.

Plottet i gjendiktningen er mye av det samme som i originalen, bare at alt skjer i 2006. Forviklingene er også oppdaterte til en viss grad. Uheldigvis blir ikke det nok. Det virker som om forfatteren har hatt litt for stor respekt for stykket han legger seg ut med. I stedet for å oppdatere stykket til en fullendt moderne utgave, blir Faldbakken kavende litt midt imellom det moderne og det tradisjonelle. For der Ibsens Nora er en klassisk sterk kvinnefigur som det er lett å få sympati med, sliter Faldbakkens Nora med å få frem de samme følelsene. Som tilskuer blir det vanskelig å forstå valgene hun tar gjennom stykket og de hun har tatt før vi kommer inn. Det tar ikke lang tid før man begynner å lure på hvorfor hun i 2006 ikke bare har dumpa fyren for lenge siden, så hadde hun sluppet hele dramaet.

Kvaliteten i dialogen er også varierende. Av og til virker den påtatt løssluppen og flau, men for det meste er den lett, finurlig og morsomt skrevet. Det, kombinert med en uventet slutt, gjør at gjendiktningen ikke er helt bortkasta. Jeg var i hvert fall kvalm da jeg la fra meg boka, og det er som regel et positivt tegn.