TANKESPINN: Vår anmelder hadde ventet seg noe mer nytenkende fra serien Tankens uavhengighet.

Mantraet «aldri mer» messes om og om igjen i starten av Finkielkrauts tekst Europeisk identitet. «Jada, jada, hørt det før» var tanken da jeg for femte gang fikk innprentet hvor viktig det er at Auschwitz ikke går i glemmeboken.

Når boken inngår i serien «Tankens uavhengighet», hadde jeg forventet noe mer nytenkende. I et samarbeidsprosjekt mellom Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) og Det franske kultursenter har syv franske intellektuelle holdt hvert sitt foredrag om Europas rolle i verden. Nå er fire av foredragene utgitt i bokform, hvor både fransk og norsk tekst er med. Synd, for øvrig, at oversettelsene har et stivere språk enn originalene.

«Åpenhetens Europa er egentlig et Europa som er lukket mot seg selv», skriver Finkielkraut. Utover i foredraget graver han seg opp fra repetisjonens hengemyr, og hevder at etter Holocaust har den europeiske selvforståelse basert seg på abstrakte begreper, som anerkjennelse av menneskerettighetene. De verdiene Europa forstår seg selv ut fra, er de samme verdier som prøves spredd til resten av verden. I mangel av mer konkrete identitetskriterier kan dermed Finkielkraut spørre: Om et land følger europeiske verdier, vil det automatisk gjøre dem til en del av Europa?

Mens Finkielkrauts tekst oppfordrer til tankevirksomhet, sitter jeg igjen med et inntrykk av Glucksmanns Vesten mot Vesten som et desperat manifest, hvor forfatteren febrilsk prøver å kapre tilhengere. Glucksmann var en av få franskmenn som forsvarte krigen i Irak, og fremmer her viktigheten av diskusjon. «At Vesten sier imot Vesten er bra i den grad det fører til noe, til bråk og oppstyr, til at det går hull på noen verkebyller.» Fremstillingen er dog provoserende selvgod, og når han ender opp med å indirekte sammenligne seg med Sokrates, tidligere presentert som «den beste til å diskutere (...) den beste til å kverulere», plasserer han seg selv på en intellektuell pidestall som lukker for diskusjonen han selv mener er så viktig. Teksten blir til et forsvarsskrift, hvor han ikke tør å vente på motsvar.

Glucksmanns bombastiske tanker er dermed langt mindre interessante enn Finkielkrauts tankespinn, som oppfordrer til videre refleksjon.