Denne platen innfrir. Kaizers hardtarbeidende orkesterleder Janove Ottesens solodebut er ifølge ham selv en ferie. Materialet består av en naturlig overproduksjon av låter som ikke har funnet veien til Kaizersutgivelsene. Planen er at den først og fremst skal være radiovennlig og behagelig å lytte på hjemme. Og det er tydeligvis ikke planlagt å selge så mye heller. Skal du selge skikkelig mye i Norge, må du enten synge på norsk, eller ta av i utlandet, og da kaller du deg ikke Janove Ottesen. (Ja da, Morten Abel er i en klasse for seg).

Jeg hadde etter en gjennomlytning tenkt å benytte anledningen til å kreve et forbud. Et forbud mot flere norske pop–singer–songwritere som bretter ut sine forslitte referanser med semimelankolsk stil, med passe trivelige innslag av akustisk gitar og munnspill. Ettersom ambisjonene her er så lave, skal jeg spare det til en annen gang. La oss bare konstatere at alle låtene er behagelige og radiovennlige nok, uten at noen skiller seg ut positivt.

Denne utgivelsen innfrir med å være helt ubetydelig. Jeg kan ikke annet enn å beklage at Ottesen ikke heller bruker overskuddsenergien, flinkisvennene og kjendisstatusen sin på å få frem andre nye stemmer med mer Kaizerlike ambisjoner. Så kan han heller færra te Mexico i ferien.