Filmåret 2006 har så langt fortonet seg som en serie knyttneveslag mot kritikere av norsk film som uengasjerende og kjedelig. Sannsynligvis er Sønner den første til å banke fram kvalmefølelsen i deg for alvor.

Det er en nesten dumdristig modig debutfilm - middelaldrende Hans har en hang til småkvisete fjortisgutter, og han vet å bruke både pubertal kåthet og fraværende farsskikkelser for å få det han vil ha. Hans framstår som vekselvis både humoristisk og kjærlig, før han igjen er et kaldt, beregnende pervosvin uten empati eller omtanke for «sønnene» sine.

Dette er tidvis innmari provoserende, men en ensidig framstilling av «overgriper» og «offer» ville lett punktert all nerve og engasjement. Filmen stiller derimot ubehagelige og nyanserte spørsmål angående forhold mellom voksen og ung, og du skal være rimelig kynisk om du klarer å forholde deg likegyldig til innhold og tema.

Alt i alt er Sønner blitt et riktig så underholdende stykke norsk realisme, men i likhet med Requiem for a Dream er det ikke den type film du koser deg med igjen og igjen over en flaske rødvin med tilhørende god mat og tindrende stearinlys. Likevel bør du absolutt ta deg en tur på kino, forutsatt at du ikke er av den sarteste sorten. Men er du smart, dropper du sjokkis og popcorn.