I sommer ble jeg kjent med ei jente som jeg først trodde var kjip, deretter lesbisk. Hun viste seg å være en ufattelig kul og hetero dame, og er nå en av mine beste venninner.

Akkurat sånn er det med Torgeir Rebolledo Pedersens lille lyrikkbok. Man kan nesten kalle det et hefte, med 26 dikt fordelt på 55 sider. De første gjennomlesningene var ren forfjamselse. Hva i all verden var det han snakket om? Som når lilla kvinner i flagrende gevanter forklarer om alternativ medisin. Men så, så skjer det som ofte skjer med folk og med dikt: man endrer oppfattelse. For selv om noen av diktene tenderer til pretensiøs svada «stryk meg stryk meg / til jeg blankner / blåner blåbæret», er andre dikt riktig så fine. Og ordspill er jo alltid moro. Han hadde garantert banket deg i Scrabble.

Selv har jeg mest sansen for de mer prosaliknende diktene som fungerer som bittesmå fortellinger, i tillegg til det første diktet, «Jakten på jaet I». «Duknakket står jeg / igjen (alltid igjen)». På grunnlag av diktene ser jeg for meg at Torgeir Rebolledo Pedersen er singel men fremdeles på jakt, og jaggu har han ikke draget på damene også.

De lilla kvinnene prater kanskje om tant og fjas, men innimellom kan man hente ut noen gode poenger. Dessuten er jo lilla motefargen i år.