På fest for ikke lenge siden påstod en søt jente etter mange glass absint: Alle unge intellektuelle gutter ønsker å fremstille seg selv som sårbare og ensomme. De har forlest seg på Mykle og tror det er jævlig sexy å være så jævlig sårbar.

Reprise viser at det er sexy å være sårbar. I den mest autentiske skildringen av oppvekst i Oslo siden Beatles, møter vi Erik og Phillip som drømmer om damer, vin og smal litteratur.

Følsom vestkantgutt fortjente en film. En film om pretensiøs sårbarhet, om narsissisme og vennskap. En film om glansa vestkantgutter som også har en historie å fortelle. En historie om se forbi sitt eget glansa speilbilde. En historie om en glansa vestkantgutt som står ved kanten i mørket med den søte jenta, og funderer over om han skal kysse henne eller hoppe. Dette er realismen i filmen. Phillip velger å kaste seg fandenivoldsk inn i kjærligheten. Galskapen har fått et sjarmerende og troverdig ansikt.

Noen vil si de gaper over mye. De skal lage oppvekstfilm, de skal lage kunstfilm, de skal lage drama og melankoli. De skal lage Hiroshima Mon Amour og Beatles. I franske kunstfilmer blir de lange passasjene en mulighet til å bælme rødvin og filosofere … her blir det … langdrygt. Men hvis du liker ømme og fortapte guttesjeler, er dette filmen din.