ØYET: Thomas Lundbo observerer til øyet blir stort og vått.Til og med pupillen blir gjenstand for hans blikk.

«Finnes det et regn som bare er regn? Kunne det tenkes en type absolutt nedbør, et rent regn, som ikke samtidig brakte med seg et regn ikledd regnets maske? Kan jeg høre hvordan det slår mot vinduet og tenke at regnet faller tungt, uten samtidig å høre en baktanke som hvisker fordektig: Regnet faller tungt?»

Det er alltid fint når forlaget tar seg bryet med å forklare leseren hva slags bok boka han eller hun holder i hånden egentlig er. Hadde ikke Damm presisert at akkurat denne boka, Thomas Lundbos bok Det som blir igjen, befinner seg i det litt uoversiktlige sjangerlandskapet «Poesi og prosa», hadde sikkert forlaget fått rasende folk på døra som lurte på hvorfor kapitlene var så korte, hvorfor det var såpass lite sex (det er imidlertid litt), og hvorfor det var så vanskelig å få med seg hva boka handler om.

Jeg tuller, selvsagt. Ingen ville kunne forvekslet teksten med en roman. Men presiseringen er litt nødvendig, likevel. Kortprosa og prosalyrikk er en vanskelig sjanger å spikre fast, og selv om flere av tekstene til Lundbo direkte nok er metadikt om sin egen dikthet, ligner de aller fleste likevel vel så mye på ting man ville finne i en dagbok eller en blogg, som på et dikt. Småbarn som løper på stranden, mimring om det svunne livet som student, skildringer av parforhold og gammel kjærlighet: Dette er temmelig hverdagslige greier, nøkternt, men grublende beskrevet.

At det er hverdagslig, betyr imidlertid ikke at det er dårlig. Lundbo har gode observasjonsevner og kan formulere seg. Og gjenkjennelsesverdien, det at hans tanker resonnerer med leserens egenfrekvens, gjør at dette godt kan bli en bok det går an å trekke fram nå og da for en nostalgisk leseøkt om for eksempel regnet, eller snøen, eller hvordan det er å være to i samme seng. Kanskje kan man nikke gjenkjennende til seg selv. Men spesielt originalt er det stort sett ikke, og heller ikke så gnistrende eller innovativt formulert at det setter helt nytt lys på gamle temaer. Lundbo insinuerer at han skriver fordi han vil bli husket. Blir han det, tror jeg ikke det er på grunn av Det som blir igjen.