Det er ikke grensesprengende mye som skjer i Kallet - Romanen. En forfatter med skrivesperre, inne i sin nye leilighet, der datterens rom står kaldt når hun er hos faren. Farmor, som reiste til Kina som misjonær, traff farfar og fødte ni barn. Og faren, og moren. Som slår, som slåss. Men som hovedpersonen, også hun forfatter, spør seg selv i boka; trenger man handling for å ha en historie? Holder ikke tanken?

Det er nemlig tankene som står i sentralt hos Hanne Ørstavik, også i denne romanen. Små historier flettes sammen, fortid veves inn i nåtid, og dagliglivet bindes sammen med spørsmålene hovedpersonen stiller seg selv. Som vanlig strekker ikke hovedpersonen til. Som vanlig flyter hun, hun griper, mot noe som forsvinner idet det berøres. Hun er modig, hun er feig, hun er redd. Hun skuffes og skuffer andre.

Spørsmålene som stilles, rommer ut i veldig få svar, historiene står åpne igjen, uavsluttede, og gjør deg trist. Kallet - Romanen handler om det å høre til, om det å prestere, om møtet med andre mennesker og møtet med seg selv. Formen, de korte avsnittene som Ørstavik har brukt i flere av sine romaner, gjør at man suges inn og gjennom, bort og ut. Trenger man så en grensesprengende handling for at en bok skal bli bra? Etter å ha lest Hanne Ørstaviks siste roman er mitt svar nei.