Siri Gjæres andre album, altså dette, er visstnok et slags konseptalbum light om hvordan man skal takle motgang av ymse varianter. Kanskje ikke den verste vinklinga for en plate, men dette er jo vitterlig damepop, så variantene av motgang er egentlig ikke så ymse allikevel. Det er knuste hjerter, kjedsomhet, ensomhet og depresjon stort sett over hele rekka, og løsningene er stort sett temmelig usofistikerte (av låttitler kan jo «Can’t Leave Life» og «Don’t Take It So Hard» nevnes).

Men Gjære har et godt apparat i ryggen. Produsent Gunnar Andreas Berg har klart å ta igjen der tekstene mangler, i allsidigheten. Blues og visesang og en popgreie og mer atmosfæriske toner følger hverandre uten at kontinuiteten i lydbildet brister, og den faktiske gjennomførelsen overbeviser stort sett mer enn det som gjennomføres.

Visse unntak til den forutsigbare låtskrivingen forekommer riktignok. Forutenom å være temmelig fengende, foreslår den ovennevnte popgreia («The Risk You Run») at man farger de hvite klærne sine røde sånn at flekkene ikke blir så tydelige hvis noen pisser eller spyr på deg. I overført betydning, selvsagt, men dog.

I det hele tatt et sikkert kjøp for de som kan tenke seg å kjøpe slike plater overhodet, hvilket riktignok er ganske få.