I presseskrivet til plata står følgende: «Beauty Came To Us In Stone er laget av de beste kvalitetsråvarer (...) Bon appetit`». Joda. Råvarene skal være i orden: norske jazzstjerner som Paal Nilsen Love og Bugge Wesseltoft bidrar på dette «forskningsprosjektet» til DJ Strangefruit og Reidar Skår. Det dumme er bare at norske «kvalitetsprodukter» har som vane å være svært ukritiske til hva de driver med - for Beauty Came To Us In Stone er lite kul.

Jeg våkner etter fire spor, til sangen «Navigator». Det rappes på et eksotisk språk over en billig groove med de obligatoriske jazzakkordene som «velduftende» krydder. Eksotisk, nypløyende? Nei. Kjedelig? Jepp. Videre dukker det opp litt soul-feel på «The ghost of cauldron m / I cannot live in sin». Dette er ikke så helt verst. Tyngre og heitere, selv om groovet er på lavpris. Men heller ikke særlig nytt her: Moby solgte XX millioner plater med denne resepten i 1999. Resten går slag i slag: det klippes inn litt eksotisk sang her og der, for å kompensere for all standardjazzen og groovingen. Snork.

Presseskrivet plasserer plata til The Mungolian Jet Set i Spellemanns-kategorien «åpen klasse». Jeg foreslår heller kategorien «kafé». Er du innehaver av en mild og småhipp kneipe? Løp og kjøp! Gjestene ignorerer den garantert.