I et år hvor nasjonens tilsynelatende samlede antall kvinnelige kassegitareiere har vært i studio med nære og djupt personlige sanger om ting alle har opplevd, er det unektelig fint at noen omsider nå viser hvor skapet skal stå, altså ikke i dusjen, men i en røykfylt bule i Berlin, foran en håndfull forførte mennesker.

Forførerisk er nemlig Hukkelberg, og da spesielt vokalt: tidvis skylett, tidvis mørkt og truende, noen ganger barnlig leken, innimellom dampende sensuell, hele tiden en nytelse å lytte til; uanstrengt dekker hun et imponerende register av stemmer, alle tilpasset de stadig skiftende stemninger og sjangrer på Rykestraße 68. La deg blende av skivas imponerende spennvidde: ubesværet og med den største selvfølgelighet blandes knitrende elektronika, verktøykasselyder, smygende jazz, blå visesang, James Bond-temaer og hektisk paviljongmusikk - samt noe som da virkelig høres ut som en fanitull? - til et magisk hele, spekket av kontraster og krumspring. Resultatet er mildt sagt besnærende, og usigelig lekkert. Når alt det er sagt, skal det likevel bemerkes at Rykestraße 68 er mest for de stundene da du vil ordentlig høre på musikk, og slett ikke for de stundene da du vil drikke deg ordentlig dritings.