Det er ikke til å komme bort fra at Ingrid Z. Aanestad er 23 år gammel. Nesten like ung som hovedpersonen i debutromanen hennes, Maria på 21 år.

I dag er ein fin dag forteller om små og større øyeblikk i Marias liv. Maria er fra landet, Maria går på universitetet, Maria liker å gå tur i parken, Maria kunne vært deg eller i grunn meg. Det er overhodet ikke noe ekstraordinært ved Marias tilværelse, men det trengs ikke. I detaljerte gode språklige beskrivelser av de minste, tilsynelatende ubetydelige opplevelser, blir vi kjent med hovedpersonens grublende vesen. Hun lurer på hva hun skal spise, om hun skal lese eller legge seg tidlig. Den ytre handlingen drives fremover av Marias jakt på ei jente hun har sett som hun tror er helt lik henne selv. For like mye leter hun etter seg selv og en mening med alt, i en sår mellomfase av livet. En klisjéaktig tematikk, men så er det også en klisjé å være ung.

Kanskje er det også fordi jeg er ung, til tider sår, og spiser tomatsuppe, at jeg kjenner meg så igjen i Maria? Kanskje er det gjenkjennelsen som driver meg til å lese hele boka i ett? Hadde jeg likt den hvis hovedpersonen het Morten, var gammel eller hadde råd til å spise biff? Det er ikke til å komme bort fra at jeg er egoistisk når jeg sier at jeg liker I dag er ein fin dag, men det gjør jeg.