Musikknorges motreaksjon til nittitallets tynn-trist-hvit-mannevelde må kunne sies å være ganske patetisk. Drittband på drittband står i kø for spille utadvent, tøff rock, uvitende/benektende om det faktum at det første og viktigste steget mot å spille tøff musikk er å faktisk være tøff. «Rå, riffbasert godrock» er blitt verdens rødeste flagg i presseskrivsammenheng, og en tar seg i å savne tiden da ereksjonsløse gutter kunne ule ut sitt sjelsliv uten å måtte pakke seg inn i falsk blyghet og ironi. Hvor er de tynne triste hvite mennene våre nå? På How Is Annie Records, viser det seg.

Siste par ut på HIAR’s stadig lengre liste over Norges tåpeligste bandnavn er A Bunny’s Caravan, en Trondheimsduo som for sikkerhets skyld ble oppløst før debutskiva kom i butikkene. Allerede når det første riffet ljomer gjennom høyttalerne er det klinkende klart at disse gutta vet at de ikke er tøffe. Melankolien strømmer så skamløst som den ikke har gjort siden Kents «747», himmelen faller og bygninger raser og renselsesprosessen legger intellekt og subkultur øde og håpløsheten blir noe trygt og vakkert.

Hvis du skulle ønske Sigur Ros rocka litt mer eller at Radiohead ikke absolutt måtte være så jævla smarte hele tida, er denne anmeldelsen de beste nyhetene du har lest i dag.