Aki Kaurismäkis siste del av sin «Finlandstrilogi» omhandler, ifølge regissørens eget synopsis (som for sikkerhets skyld avslører hele den begrensede handlingen) ensomhet. Filmen spiller seg omkring den stille og mutte og ensomme tyttebærpurken Koistinen, som blir forført av en blond dame i ledtog med den stusseligste mafiaen verden har sett, og stille og mutt ser sitt liv gå til helvete. Den eneste tingen Koistinen har igjen, og den eneste tingen som holder ham nede, er hans barnslige stolthet.

Med andre ord: Filmen oppfyller så mange av fordommene mot finsk film (helt ned til retro-møblementet) at det for uinvidde kan virke som en parodi. Men det er ikke det, det er en dønn seriøs historie som til tross for sin filmtekniske simpelhet, langsomme fremdrift, enkle fortellerteknikk og sparsommelige dialog, ikke er særlig bra.

Kaurismäki glimter til i en scene eller to som sitter der de skal, det skal han ha, og Koistinen smiler på ordentlig nøyaktig én gang i løpet av filmen, og det på et særdeles avslørende tidspunkt, men filmen som helhet fortoner seg som en spikersuppe av pinlige stillheter og stusselige, todimensjonale karakterer. Nyheten om at den kun varer i 78 minutter, kom som et sjokk på undertegnede etter å ha sett den, noe jeg neppe kommer til å gjøre igjen.