Magnus Hængsle er fyren som fikk Audun Vinger til å vri seg av pur lykke og kaste rundt seg med lovord. Jada, fyren er kjekk og grei, i tillegg til å være flink. Det samme kan man si om plata. Den er ålreit og fin.

Den vevre figuren fremstår på scenen som stille og litt sjenert. En mann som man får inntrykk av mistrives i et sammensurium av hype og lovprising. Og som Hængsle selv, bærer også låtene preg av å være litt sjenerte. De er fine og sjarmerende, med et gjennomgående synth-prega 80-talls lydbilde, men samtidig tør de liksom ikke utfordre deg.

Hængsle er en spinkel fyr, og til tider er plata også prega av å være det. Ved første lytting fremstår den som litt kjedelig og anonym. Låtene glir inn i hverandre, og plutselig har man hørt ferdig de få sangene om ung, alvorlig mann med kjærlighetsproblemer. Samtidig er fyren flink: han gjør alt selv; lager låter, spiller allslags instrumenter, synger og produserer, men noen ganger høres det litt for hjemmelagd ut.

Men jo mer jeg hører på de 7, nei 8, sporene, jo finere blir plata, og jo mer får jeg behov for jeg høre den på nytt. Dette er en plate som krever tid og mange gjennomlyttinger før den sitter. Den fortjener såpass. Kanskje er det det samme med Hængsle; at han trenger tid for å åpne seg og vise hvem han er? Det fortjener'n.