Thomas Winje Øijord debuterer med kortprosasamlingen Hatten og andre forstyrrende momenter. Damm er ikke et forlag man vanligvis forbinder med utgivelser av denne sorten, så hatten av for denne nysatsningen!

Kortprosa kan være en vanskelig sjanger, der både språk og innhold må takle en svært komprimert form. I denne samlingen etterlater språket meg ofte utilfreds. Øijord virrer seg stadig inn i setninger som er for lange og kronglete til at det er mulig å komme helskinnet gjennom dem, og det virker til tider som om han mister tråden. I enkelte av tekstene fungerer riktignok språket helt greit, men selv i disse mangler det en nerve eller et forstyrrende moment?

Tematisk kjenner jeg et ubehag når Øijord blir for åpenbar og ”veslevoksen”. Avstanden mellom ulike subjekter, utilgjengeligheten av andres sansninger – dette er spennende områder, men ofte stanser Øijord før han beveger seg inn i denne materien. Kanskje særlig grunnet en nesten irriterende bruk av førsteperson flertall og tredjeperson entall.

Det føles ubehagelig å være så streng mot en debutant, og så det er sagt, finnes det flere tekster i denne boken som mer enn antyder et gryende talent. Kanskje neste gang?