Verdens tøffeste gitarlyd, Keith Richards’ riff på Stones\' ”Street–fighting man”, er spilt inn med kassegitar og en liten mono kassettspiller med innspillingsvolumet skrudd så høyt at lyden vrengte.

Siden den gang har populærmusikken utnyttet utilstrekkelig teknologi, mekanikk, ja til og med musikalske evner til å gi uttrykket sitt en egen sjwong. 90–tallet introduserte Lo–fi, med band som Sebadoh og Pavement. Låten, ikke produksjonen, skulle stå i sentrum. Lo–fi–produksjonen ble en sound i seg selv.

Hortenske Jim Protector har spilt inn fire spor, halvparten i studio, resten hjemme. De vet hva de gjør når de utnytter sin tekniske tilkortkommenhet til å slenge ut skeiv pop. JP slacker i vei med låter som varierer fra det anonyme til det småfengende, akkurat easy nok på hånda til å ikke bli pretensiøse Motorpsycho–kopier. Noe fin støylek, en gammel casio, og baklengs avspilling bryter kledelig opp uten å bli for artsy eller tullete.

Men JP bør ikke gi ut den langspilleren de truer med. De bør gi seg nå. Eller finne på noe nytt. For dette har vi jo i bunn og grunn hørt før. Og det er jævlig langt til Royal Albert Hall.