Kall det hva faen du vil spriker. Den røde tråden i denne debutromanen er ikke rød, men i alle regnbuens farger, og handlingen er ikke så mye en tradisjonelt oppbygd historie som den er et lappeteppe av løst sammenvevde episoder i et mylder av menneskers liv i det multikulturelle Sverige. Vi har med andre ord å gjøre med en god, gammeldags innvandrerroman, om enn en ganske middelmådig en. I et slags midte befinner den iranske familien Irandoust seg, som slites mellom det svenske og det iranske, mellom tradisjonelt og moderne, mellom ungt og gammelt. Rundt disse konfliktlinjene kretser en horde slektninger, bekjente og tilfeldig forbipasserende, de fleste flatere enn papiret de er nedtegnet på.

Best er boken de gangene Bakhtiari velger å sirkle inn på de større tingene, i passasjer om hjemlengsel, isolasjon og håpløshet, samt i romanens stort sett gode dialoger. Språkføringen er derimot overraskende haltende og usikker de gangene hun dveler ved det daglige, belemret med slappe munnhell og uartigheter, hvilket gir assosiasjoner til en eller annen ungdomsbok av Ulf Stärk eller Ebba Haslund. Likevel, de ble jo alle som en filmatisert, og det ligger vel i kortene at noen en dag innser at også denne boken vil gjøre seg bedre på lerret enn klemt mellom to permer.