Jazzmusikere er kjent for laber bandnavnfantasi. Strønen/Storløkken har vært populistiske nok til å bytte navn til Humcrush, tittelen på debutalbumet fra 2004. Utgivelsen høstet lovord, og BBC mente Ståle Storløkken var «the missing link between Brian Eno and Herbie Hancock».

Ikke så rart, for det er monstrøse, hvinende, tungt groovy og ploinkete lyder som ser dagens lys i Storløkkens hjerne. Mange har latt seg frelse, men mange har heller aldri klart å komme seg inn i varmen av lyder, nært samspill og underfundigheter. Slik vil det alltid være med improvisert og eksperimenterende musikk.

På Hornswoggle tar duoen seg bedre tid uten å miste intensitet, selv om debuten virket friskere i frasparkene. Den pangstartet med akustisk tordnende trommer, mens Hornswoggle starter med et kjølig elektronisk og klirrende lydteppe. Jagende «Hornswoggle» er platas spenstigste spor: Hang the DJ, vi vil ha elektronikaen vår live! Derfra går Humcrush av dansegulvet og inn i isslottet med «Anamorphic images». Ballet avsluttes med en sakral versjon av åpningssporet, fortettet av lettbeint, melodisk trommespill.

Det er få sidestykker, om noen, til Humcrush i Norge i dag. Ikke la deg lure av det fancy navnet. God smak lar seg sjelden kamuflere.