Din dumme danske
Hva skiller Claus Beck-Nielsen fra Claus Nielsen? Er det «Beck-»? Er det et personnummer? Er det kona til Claus Beck-Nielsen? Hva skjer når Claus Beck-Nielsen, forfatteren og familiefaren som kanskje er involvert i et prosjekt der han kanskje utgir seg for å være hjemløse og identitetsløse Claus Nielsen, plutselig mottar en kjempebukett blomster til sin kone, kjøpt og betalt av Claus Nielsen?
Hva er sannhet? Hva er mening? Hvor går grensa mellom fakta og fiksjon? Er dette kunst? Litteratur? Performance? Journalistikk? Politikk?
Claus Beck-Nielsen er en rar mann, og Claus Beck-Nielsen (1963-2001) er ei rar bok. Kort fortalt er det altså historien om et prosjekt, der Beck-Nielsen blir bare Nielsen, og infiltrerer livet som hjemløs. Og der hans forgjenger som undercover-ekspert, tyske Günther Wallraff, var tydelig som en brølape med megafon i forhold til hva det handlet om (fasit: det var politikk), er Beck-Nielsen diffus som en tåkedott i en snøstorm. Boka handler imidlertid ikke bare om selve infiltreringen, den handler altså også om identitetsoppløsningens tilbakevirkende kraft. Uten å røpe for mye, kan vi si at den fiktive mannen uten identitet på en måte sort of liksom smitter tilbake på «Claus Beck-Nielsen», og ting begynner å rakne.
La deg ikke dermed forlede til å tro at dette er en roman i tradisjonell forstand. Det er tvert imot grunn til å advare svært mange, også blant de potensielle lesere som realistisk kan forventes å ha hengt med i denne anmeldelsen helt til nå: Du tenker kanskje at dette høres spennende ut, men du kommer til å oppfatte store deler av boka som navlebeskuende, introvert pjatt. Dette gjelder ikke nødvendigvis alle lesere. Ideen er jo kjempeinteressant, og realiseringen er ikke fullstendig på trynet, heller. Og hypen rundt mannen og prosjektet er i seg selv nok til å gi leseropplevelsen og tekstforståelsen drahjelp. Men det er heller ikke snakk om at Claus Beck-Nielsen (1963-2001) er noe gnistrende velskrevet mesterverk av en frittstående bok.











