I et betongrom sitter Tom og Anna; en gutt sperret inne, en sultefôret kvinne livnært på nærværet av sin fostersønn. Som hun begjærer.

Det tragiske temaet poleres med humor, og handlingen dreies frem og tilbake i tid. Først ett år, deretter to, så tre, fem, til sist 20. Gjennom bruddene velter historien trinnvis frem; Tom har mistet foreldrene sine, Anna har mistet mannen og sitt ufødte foster. Underveis bryter rollene dialogene og forteller om seg selv i tredjeperson.

Marianne Krogh imponerer med en kvelende rolle som både er sårbar, avhengig, sinnsforvirret og manipulerende. Torbjørn Eriksen er troverdig i rollen som ung mann, men skjelner ikke nok mellom Tom som nesten voksen og barn. Man sitter igjen med en sterkere empati (dog ikke sympati) for kvinnene - Anna og nabodamen - enn for ham. Her ligger noe av svakheten i stykket.

De siste scenene fungerer heller ikke som de bør; plutselig skjer noe for raskt, og intensiteten fjerner seg i noe som kunne vært nærere, skarpere. I ren handling er slutten sterk, men i uttrykk visner den.

Styrkene i dette stykket er likevel mange; fri kronologi, raske sceneskift, kjapp replikkveksling, Kroghs spill, vakker lysdesign og kald scenografi. Og selve historien; om en voksen som bruker sitt ansvar for et barn til å gjøre barnet ansvarlig for seg.