Motoren er blitt kald

Da metall/grønsj-hodene i Motorpsycho for første gang tok på seg cowboyhattene i 1994, utførte de følgende bragd: å få horder av psychonauts til å like country. Dessuten var og er plata

The Tussler Soundtrack et tydelig bevis på Motorpsychos kompromissløshet og lekenhet.

Nå, ti år senere, er oppfølgeren her, og Motorpsycho har tatt på tøflene. Ikke misforstå: musikken er bra. Sjangerforståelsen og alt det der er glimrende, og gutta er et auditivt musikkleksikon i amerikansk rock, både country- og soft vestkystrock er etter boka. Hør bare den nydelige vestkystperlen «That ol’ white line»; man kan nesten høre Davis Crosby og co. kore med. Og på «When we were one» er gjengen i bluegrass-land; Snakebite Ryans og Barry «Space» Hilliens herlige vokal er som balsam for sjelen. Produksjonen er også upåklagelig; naken og ærlig.

Håndverket er det ikke noe å si på. Men det jeg savner, er kompromissløsheten og arrogansen for sjangergrenser som har karakterisert gjengen tidligere. Derfor hører jeg heller på ekte amerikansk countrymusikk enn dette, for følelsen av påtatthet gnager meg i øret. Motoren er ikke særlig psycho lenger, noe den ikke har vært siden Phanerothyme.