I Fruen fra Det indiske hav møter et symboltungt ibsenstykke Bollywoods gledesdans. En miks av fargebomber hvor raske rytmer, fargesterke drakter og bollywoodmusikk danner bakteppet for dramaet.

Scenen er dekket med blomsterpyntede søyler, og en bro bak en glassvegg viser fruens tidligere stevnemøter. Teksten er kuttet kraftig ned, men personenes indre liv kommer til uttrykk gjennom plutselige sang- og dansenumre, og skuespillerne viser en spilleglede og energi som kan gjøre selv den mest hardbarka Motörhead-fan rørt. Fruen selv har ikke mange replikker, men hennes lidelse og indre jag formidles ved hjelp av blikk, dans og kroppsspråk.

Ibsens budskap om kvinner som tar sine valg og står for dem så lenge det skjer «i frihet og under ansvar» blir så sterkt poengtert i stykket at man nærmest får moralen slengt etter seg.

Forestillingen viser at Ibsens stykker spiller på så grunnleggende menneskelige forhold at de funker i hvilken som helst setting. Temaer som kjærlighetstrøbbel og lengsel får et mer eksotisk uttrykk, men rent bortsett fra det tilføyes det ikke noe nytt til Ibsens tekst, annet enn en spennende innpakning. Ibsens stykke er gaven, pakket inn i alt det Bollywood kan by på. En vellykket, men ikke nyskapende bursdagspresang.