På onsdag talte jeg ikke mindre en 79 eksemplarer av det nye ”Kollektivet”–albumet i hyllene på Bunnpris. Dette skyldes kanskje en glipp i bestillingsrutinene, men det kan også tenkes at man antar at denne tegneserien i stor grad appellerer til studenter, da den, som tittelen antyder, handler om en gruppe usannsynlig forskjellige mennesker som tvinges sammen av dårlig økonomi.

Oppskriftsmesssig er serien med andre ord fullstendig uoriginal; ekstreme personligheter med noe (som oftest en bolig eller en venn) til felles. Humoren er på ingen måte revolusjonerende; jeg beskylder ikke Lien for plagiat, men vitsene er usedvanlig sedvanlige på alle måter. Tegningene er også utrolig midt på treet. Karakterene er derimot forsåvidt originale.

Jeg tenker da ikke på at de er så ”rare” (satanrockere, traktorlesber osv.), men at de ofte gjør ting på en så menneskelig og umorsom måte, at man nesten venter seg en moral, som selvfølgelig ikke er der. Et eksempel er Satanrockeren Ronnys konsekvente utroskap mot Kisse, moren til hans barn. Denne oppførselen er ikke noe avvik fra den muntre tonen i serien, men heller et av flere flate karaktertrekk ved Ronny. En nesten litt annerledes, men ikke god, serie.