Josephine skal ha for å satse. På eget selskap har trondheimsbandet siden debuten fra januar i fjor gitt ut fire(!) musikkvideoer, en liveskive(!!) og en DVD(!!!). Mens andre «Ukas Urørt»-vinnere selger hjemmebrente skiver i myke plastlommer på Big Dipper, sender Josephine ut pressemateriell trykket på farget papir som matcher platecoverne. Satsningen skal de har for. Skal de ha for noe annet og?

Ja, de skal også ha for godt musikalsk håndverk, og der steiler nok de mer anmeldelsesbeleste leserne. Ordene «godt musikalsk håndverk» i en rockanmeldelse er omtrent like sexy som ordet «utflod» er i de fleste andre sammenhenger. Når et rockeband har degenert til å bli gode håndverkere, har de forlatt ungdommen, opprøret, gnisten, ereksjonen, you name it. «Good evening, Fredrikstad! Are you ready for some voksenrock?», lissom.

Og det er ikke tilfeldig at disse ordene brukes her, for Josephine høres faktisk ut som om de spiller for stadioner fylt med syngende noenogtredve-åringer med lightere i været. De fire sangene på [White Uniform] Contrast EP er store, grandiose og fulle av akk så kalkulerte partier egnet til allsang og takt-klapping. Tekster om evige tema, mann og kvinne. Det er rent, det er proft, det er rutinert, det er håndverk.