Like greit å slå det fast med en gang: Hvis du er ute etter det perfekte lydsporet til å traske rundt i stormfulle gater mens du føler deg som en killa gangsta, eller en blodtørstig varulv med en ereksjon på størrelse med Administrasjonsbygningen, kan du med stor sannsynlighet styre unna Cold Mailman. Dette er ikke akkurat Brutal Kuk, for å si det sånn.

Det det derimot er, er tekoppguttepop. Sånn musikk som Nick Drake og Kings of Convenience spiller. Snille gitarer og lengtende vokal. Varme harmonier. Musikk og tekster som finner klangbunn i erindringer om livets mykere øyeblikk. Det er mulig det ser jævlig ut på papir (det føles jævlig å skrive det), men resultatet er faktisk ikke så verst. Det må da være greit å kunne gråte en skvett innimellom.

Finally succumbs to exhaustion er ikke perfekt. Plata mangler et singelmonster av «Toxic Girl»-kaliber. Og med mindre du er et cro magnon-menneske som akkurat er tint opp etter å ha vært nedfrosset de siste 40.000 årene, har du nesten garantert hørt det før - det er ikke snakk om spektakulært originale greier her. Men det er likevel et passende lydspor for å traske rundt i stormfulle gater mens du føler deg som en trist og forelsket og forvirret idiot. Og siden det går mot vår, er det vel strengt tatt det vi trenger nå.