WE dyrker, så langt man har kunnet lese av de altfor mange intervjuene, ”rock” som en transcendental størrelse som ikke ligger i selve musikken, men som musikken på et eller annet vis skal peke mot. ”Rock!” er det første og siste argumentet i alle diskusjoner. Hvis du ikke skjønner greia, så er det bare fordi du ikke har klarer å følge med ut av musikken og inn i det fantastiske når vokalist Felberg ifører seg stor hodepryd og tights og bare er så kreisi og, ja, rocka, lissom.

Skulle inderlig ønske det hadde funket. Men det gjør det på ingen måte, og Smugglers er bare nitrist. Om ikke rocken kan erklæres død riktig ennå, så er det i alle fall åpenbart for alle at den i WEs hender har det temmelig kjipt. En fin, fin sjanger er her redusert til møl. Et sop–i–hop av grønsjmelodier ingen andre har tålt stanken av på flere år. Noen riff som var så seige at de ble liggende fast i gulvet til øvingslokalet da Motorpsycho dro ut for å lage plater på begynnelsen av nittitallet (og en god del riff som ble med også, bare i langt kjipere versjoner). Oppstyltede tekster som søker mot den nevnte transcendentale tilstand. ”Take a step out/ Look down on yourself/ catch electrique”.

Styr langt, langt unna.