Øystein Sørensen avslører en revolusjonær agenda i denne boken. Men det revolusjonære er ikke at han åpner for historiefaglig aksept for tankeøvelsen ”kontrafaktisk historie” – hypotetisk historieskriving, og til en viss grad beslektet skjønnlitteratur, som tar utgangspunkt i spørsmålet om hva som ville skjedd hvis ikke en gitt historisk hendelse hadde funnet sted. Som han selv påpeker, er det ikke vanskelig å finne slike tendenser også innen allment akseptert historieforskning. Slike spekulasjoner har tross alt en viktig funksjon når en historiker undersøker mulige årsaksforhold mellom observerte historiske kjensgjerninger.

Det revolusjonære kommer heller ikke av at han bruker en overvekt av skjønnlitterære eksempler på kontrafaktisk historie. Forfattere har gjerne annet fokus enn historikere, men det betyr ikke at de ikke kan være utgangspunkt for fagdiskusjoner, bare man behandler kildene med den nødvendige skepsis.

Revolusjonen ligger i det provoserende begrepet ”det gøyale”: Sørensen har med kjærlighet, om enn ikke alltid i et like velflytende språk, kartlagt en verden av lekende, fantasifulle historienerder, og konkludert med at noe av deres arbeid slett ikke er så dumt. Hvordan våger han?