Hva er dette for en forside? Har redaktør Knut Olav Åmås, i Aslak Nores midlertidige utlendighet, funnet frem til en helt ny bande skriveføre enfants terribles? Med skrekk og fryd knekkes limfresen i ryggen på årets tredje utgave av Samtiden. Men nei. Bare en eneste artikkel signert skribenter under tretti, og Norges eldste tidsskrift tilhører atter våre middelaldrende akademikere.

Ordet ”middels” er dekkende for Samtiden #3/04 av flere grunner enn det rent kvalitative. I essayet ”Norge: Mektig middelkultur” gjør medieviter Espen Ytreberg et forsøk på å nasjonalisere begreper særlig amerikanske kultursosiologer har balet med i årtier: low–, midle–, high– og nobrow. Ytreberg lykkes i å finne et slags kulturelt bermudatriangel, hvor både elite, folk og fe suges ned i det særnorske ”utvidede kulturbegrep”.

Å kjøre dette som hovedsak i Samtiden, er et dristig grep. For hva skal man si om Arbeiderpartiets Karin Yrvins ”Veien videre for kjedsomhetens nasjon”? Artikkelen er en eneste lang medley over alle Dagbladets kultursider siden tusenårsskiftet: Trøndersk naivisme, feelgood–helvete, reality, tidsklemma og ironigenerasjonens politiske unnfallenhet. Stort skarpere blir det heller ikke med Mikael Godøs påstand om at Bush er en gave Hollywood ikke helt tør å pakke opp. Åja, liksom.

Helt middels blir det likevel først med sosiolog Pål Veidens kåseri over ”Den alternative”. Veiden viser seg nok en gang som en virkelighetens Alan Partridge, den fordomsfulle, mer eller mindre ufrivillig sexistiske skikkelsen fra BBC–komediens heyday på 90–tallet.

Det er synd redaktøren ikke pusher Samtidens viktigste artikkel mer frem: I ”Ny verden, gammelt hus” beskrives Utenriksdepartementet som et strengt hierarkisk system, preget av maktkamp og kveling av alternative syn. Touché, all den tid mange, for å si det med Johan Galtung, sitter med inntrykk av at Jan Petersens UD kun er en kopianstalt for USAs Statedepartment.