«Hiphop-jazz» var noe nytt, spennende og edgy for omtrent ti år siden, da Helen Eriksen gav ut sitt debutalbum til hva selv plateselskapet innrømmer var «en nesten unison kritikerslakt». At (først og fremst) unge jazz-musikere sveiser sjangeren sin fast til andre med bindestrek er siden blitt så vanlig at det i dag neppe virker usannsynlig for noen at Tommy Tee har produsert «Small Hall Classic». Illevarslende kanskje, men ikke usannsynlig.

Det er derfor ikke uten en viss lettelse jeg kan konstatere at skiva er fri for «Hiphop og jazz! Samtidig! Dristig, dristig, dristig!»-tankegangen som befenger brorparten av denne typen prosjekter. Faktisk er betegnelsen hiphop-jazz noe misvisende, da hiphopen begrenser seg til rytmeseksjonen, og bare på rundt halvparten av sporene. Ellers finner man også helt klassiske jazzlåter, en Briskeby-ish poplåt og en tilbakevendende synthlyd Van Halen kunne ha avskrevet i studio tidlig på åttitallet som «litt vel drøy».

Hiphopen er altså kun ett av mange virkemidler Eriksen bruker for å presentere sin sang og saksofonspilling, førstnevnte fin - dog ensformig, sistnevnte fin og variert, uten at det særlig ofte virker som en tvungen gimmick. Med tanke på hvor galt det kunne ha gått, er det bare å ta av seg hatten. Eller cap’en.