Jeg har alltid lurt på hvordan Nick Cave instruerer kordamene sine. Selv når de bare synger «na-na-na» høres de alltid så usigelig triste ut. Ikke hysterisk triste heller, men håpløse, som om de bare har gitt opp all motstand og apatisk lar seg dra ned malstrømmen av faenskap livet deres har blitt, som en ukrainsk barneprostituert på rygg teller sprekker i taket.

Kordamene til Archie Bronson Outfit låter likedan. De figurerer riktignok bare på to låter, men det er på disse låtene at kontrasten mellom den bedøvede halvtilstedeværelsen til damestemmene og den maniske, rystede mannevokalen for alvor spikrer den uoverkommelige følelsesmessige distansen mellom jeg-personen og kvinnen han higer etter. Det er sjelden at man fra bak en front av enkle, effektive riff i moll, mye bass, mye high-hat og kalkulert sur vokal finner noe så intenst som historen om et sinn i ferd med å gå i fullstendig oppløsning av savn og ensomhet.

Det er morsomt at de klarer det. Nesten komisk. Stemningen sitter så dypt i selv de mest salgbare låtene at et eksperiment med avspilling av førstesingel «Dart For My Sweetheart» på indieorientert vorspiel resulterte i skadeskutte samtaler, nervøs digging og hurtig uskifting av DJ. Kanskje det er dette semi-dansbar inflasjonsindie trenger.