Og vær så god. Her er ukas anledning til å opparbeide deg fint feministisk sinne, bekrefte mistanken om at menn er noen svin, og grine ekte Kleenex-tårer. Samtidig.

Vi befinner oss altså i Minnesota på 80-tallet. Tobarnsmoren Josey forlater sin voldelige mann, og må skaffe seg jobb. Det får hun, som en av få kvinner, i jerngruven der hennes patriarkalske stabukk av en far også jobber. Arbeidskarene misliker selvsagt kvinnenes inntog på de mannlige domener. Og her snakker vi ikke kalde blikk og tisking bak kopimaskinen; de mest motbydelige midler tas i bruk for å fryse ut, bryte ned og skremme vekk damene.

Her er det feelbad over hele fjøla, gjengmentaliteten er brutal, og frykt stilner all motstand. Fortrengte voldtekter, bygdespøkelser og annen sosial elendighet lurer også bak de tematiske kulissene. En kan spekulere i hvor nyansert framstillinga er, og North Country mer enn tangerer grensa til pompøst melodrama der det pøses på med følelsesladde sekvenser og nitriste skjebner.

Men jeg liker det. Stemninga er manende og intens, temaene er (dessverre) veldig aktuelle, historien engasjerende, og Theron beviser igjen at hun er tøff som tigeren. Dessuten er det godt med et dypdykk i livets fallgruver nå og da. Det er bra det lages sånne filmer og det er bra at de lages bra.