Homofili og Irak, feminisme og Palestina, AKP og globalisering. Det hagler politiske filmer for tida. Her er en til:

Jeg skal ikke engang prøve å gi et handlingsreferat her. Det handler om olje, nok sagt. CIA-agenter, analytikere, fattige oljearbeidere og rike kinesere, arabiske prinser og amerikanske advokater i et pyramideformet sjakkspill der internasjonal handel og terrorisme går hånd i hånd.

Syriana er kompleks, sammensatt, kaotisk og fragmentert. Mister du tråden her, er du fortapt i en begrepsjungel bebodd av en armé av et persongalleri. Greier du å henge med, tjener den komplekse formen imidlertid sitt innhold; filmen omhandler eksplosivt materiale, og i en eksplosjon går det ikke systematisk og kontrollert for seg, uansett hvor smarte bombene er.

Dette er en blodseriøs politisk mosaikkthriller som unnlater å kline overtydelige sammenhenger opp i trynet på deg, her er det ikke noe Hawaii, Oslo «alle-møtes-tilfeldigvis-(O Skjebne)-i-veikrysset». Historiene flettes sammen i inntrykket som sitter igjen etter endt film. Og det er ikke noe vakkert mønster; Syriana går til frontalangrep på oljeindustrien fra alle vinkler, og tegner et grotesk bilde der utnyttelse og grådighet utgjør hovedelementene.