To brødre. En skal drepe den nye typen til eksen, en skal skyte huet av seg selv. I en eksplosiv cocktail av dop, drikke og galskap slenger de rundt i gangstermetropolen Oslo på jakt etter en pistol å utføre oppdraget med. Det er seine fester, fortapte kjærligheter og høytsvevende hasjfilosofi.

Misantropien sitter løst, men stikker ikke særlig dypt. Faktisk ble denne boka skrevet av Mathias Faldbakken for flere år sida, dog med atskillig større innsikt, dybde og ironi. Uten &-tegn og med vokalene inntakt. For Bie går langt i å radbrekke opptil flere europeiske språk her. Det er sms og hyppig engelsk slang, caps lock og hyperurbanitet ut i det banale. Det heseblesende språket slår seg selv i hjel. Folk heter ting som Free og Compañero, de er totally 4 real og vil dø fordi de vil gjøre noe EKTE. Litt vel trancekultur anno ’97, kanskje? Og det funker ikke når du gir deg ut for å ta pulsen på Oslo ’05.

Tidvis viser Bie imidlertid tegn til ekte språklig fantasi; finurlige vendinger, treffsikre observasjoner, uventede sammenstillinger. Mon tro om ikke denne mannen egentlig kan skrive? I en ideell verden ville staten fratatt Bie retten til å eie mobiltelefon for all evighet, og gitt ham en fjærpenn og et kjipt, konformt rettskrivningskurs. Så kunne han sikkert laget noe mye bedre.