Freeshine skal ha for variasjonen, for å bevege seg utenfor rammene for kategorisering som musikkanmeldere og andre legfolk hele tiden søker å gjøre mindre. To år etter EP-en It’s A Pleasure kastes de nå til ulvene, uten å vel egentlig noen gang stå i fare for å bli revet i filler og spist. Til det er Oslogruppen litt for mye av et mangehodet uhyre selv, båret av glødende 70’s stoner rock, Deep Purplesque hardrock, mer tradisjonell indierock, nedtonet pedal steel, glamrock og et visst hint av psykedelia.

Kompromissløst går de til verks, med sju låter på 40 minutter, hvilket gir seg utslag i store skarer av leken eksperimentering innad i låtene. Stort sett kommer de i land med sitt ambisiøse konsept, selv om de også støter på noen skikkelige svære isfjell innimellom.

Hva Freeshine nemlig ikke skal ha for, er låter som Falling Stars og The World for a Song, hvor de beveger seg inn i en del av den musikalske verden man nå håpet hadde blitt fjernet fra kartet; enemerkene til Muse, disse mestrene i å bikke over i pompøs og selvhøytidelig symfonisk rock. Det er når de lefler med slikt at Freeshine er minst interessante. Uansett gir vi guttene for viljen til å tenke mange tanker på én gang. Så får det heller være at ikke alle er like veloverveide sånn helt i begynnerfasen.