Man tager fire skuespillere, tilsetter en syk regissør, samt en fortelling fra 1800-tallet om en fyr som flykter fra byen og fra seg selv. Dette blandes sammen med videobilder, tegninger og musikk, og vips, der har du Lenz - Torshovgjengens siste. Videre lar man skuespillerne surres sammen i teip, gå på ski i bunad, slå løs på publikum og gni kritt inn i ansiktet, alt for å vise Lenz` forskjellige sinnstilstander.

Sammensuriet blandes med enkel scenografi; en plankevegg brukes til å vise videobilder, og scenene bindes sammen ved hjelp av en tekst på veggen, for eksempel «Lenz in the woods.» Det hjelper for å skjønne hva som egentlig foregår. For der ligger litt av problemet. Jovisst er det spennende og nyskapende, men som jeg overhørte på vei ut: «Det var bra, men jeg skjønte ikke helt hva de ville.» Jeg tror litt av ideen til regissøren var å bruke Büchners fortelling som en skisse for å vise en forestilling basert på skuespillernes egne erfaringer og på hva de mener er teater. Det er heller dette, samt nordmenns romantiske forhold til naturen, som er temaet, ikke selve historien.

Tar du likevel turen til Torshov, får du se en smaksrik forestilling. I tillegg får du en opplevelse av Eindride Eidsvold som discodansende prest, noe som er verdt billetten, spør du meg.