Toppkarakterer har blitt strødd. Heder og ære har blitt høstet. Og Match Point er jo en tett, vellaget sak, men særlig mer enn det er den ikke.

Den britiske overklassen. Det gode selskap nippende til drinker på livets solskinnsside, under en parasoll av gamle formuer og nye forretningsavtaler. Den unge tennisspilleren Chris tar snarveien til alt dette når han gifter seg med rikmannsdatteren Chloë. Men rundt ham svanser også den uimotståelige Nola, som uheldigvis for alle er forlovet med Chloës bror. Romanse oppstår, trøbbel banker på. Løgn, bedrageri og andre korrumperende aktiviteter.

Tilfeldigheter, hell og lykke er stikkord for det underliggende tema. Det er snedig, om enn forutsigbart, det er god regi og drivende plot, men det virker som om Allen bare har dratt på skuldrene når det kom til diskusjonen om karakterutvikling. Chris og Nola er de eneste karakterene som ikke er fullstendig statiske, men spesielt hos førstnevnte fylles aldri rollen med den tvilen og desperasjonen det legges opp til. Nyansene forsvinner i en tåke av forviklinger. Den Allen-skrullete dialogen fra tidligere filmer er fraværende, og erstattet av platte linjer og rabiat sensuelle røster.

Det er ikke så ille det her. Underholdning for pengene. Men forventningene dine, de må ned et par hakk.