Tydelige forskjeller

Noen spor

Begge fra Universitetsforlaget

Det er av flere grunner naturlig å sammenligne de to essaysamlingene Stillhetens historie og

Noen spor. Begge viser hvordan mindre gjenstander og tildragelser kan plasseres inn i en lenger rekke av sammenhenger og tilfeldigheter. Av mer perifere likheter kan nevnes at de begge er skrevet av menn rundt 50, begge er litt over 200 sider lange og, hvis man skulle telle opp, vil de nok skåre omtrent likt i antall Zygmunt Bauman-sitater.

Noen spor består av 50 «Spor»-artikler fra Dagbladet Magasinet, som Finn Skårderud (FS), Willy Pedersen (WP) og Erling Sandmo (ES) skriver på rundgang. Som spalte i det journalistiske produktet Magasinet har tekstene virket både befriende og bevingede, mye på grunn av deres ettertenksomme (og dermed lite journalistiske) tone. Samlet blir imidlertid all denne ettertenksomheten mistenkelig lik affekt, og ikke minst: lik seg selv. De tre har nemlig en lei tendens til å gripe til de samme virkemidlene når de søker seg ut av det vitenskapelige toneleiet. Spesielt blir WPs sterkt tilstedeværende, høstløv-fargede «du»-form raskt mer irriterende enn involverende («Du spurte. Du fikk ikke svar. Du ante noe forbudt og farlig.»). Det er synd, for blant sviskene finnes det flere godt tenkte tanker omkring bevegelser og tendenser i hverdagen og samtiden.

Satt opp mot Peter Englunds Stillhetens historie blir forskjellen tydelig. Boken er skrevet i glassklar, slentrende prosa. Forfatteren formidler kunnskap og ideer med en letthet som kun kan være resultatet av en lang og grundig prosess. Fra sine små utgangspunkt gjør tekstene lange sveip inn og ut av den kaotiske samtiden, den ofte glemte fortiden og den begrunnede fremtiden. I «Om bindersens historie» er Englund på åtte og en halv side innom bindersen, jernbanen, sykkelen, støvlene, glidelåsen, sporvognen, post it-lapper, datamaskiner og bindersen igjen – i den rekkefølgen, og uten at det på noe tidspunkt virker forsert.

Noen spor bør leses stykkevis og delt – noe tekstene jo også opprinnelig er skrevet for. Stillhetens historie bør leses igjen og igjen. Skal du bare kjøpe én Bauman-spekket essaysamling i høst, kan du trygt gå for sistnevnte.