Som du allerede har hørt: Gislis debutalbum er sterkt inspirert av, og ligner svært på Becks musikk. Men å ligne er ikke det samme som å være lik. Beck er et geni. Gisli er en luring.

For selv om man har tatt skoene fra noen, må man kunne stå på egne bein for å ha noen nytte av dem. Det kan vår islandske venn. Melodiene er tidvis meget bra, og instrumenteringen er en leken blanding av roterom og studio – eller, for å si det med Beck–vokabularet: Mellow Gold møter Odelay. Og det vil ikke komme mange plater i år hvor frekvensen av gode tre–minutters poplåter er så høy som på How about that.

Gisli har altså gått over Becken etter vann, og kom tilbake med to pils og en nynnbar melodi. Greit det. Men det er et skår i gleden. Tekstene skaper en jeg–person med øyne kun for sin egen, stadig mindre interessante navle. Linjen ”There’s something missing inside my head” oppsummerer følelsen som skal formidles, og som hamres, vris og lures inn i hver bidige linje av hver bidige sang. Hvis du har hørt singelen ”TV = the devil”, med det høyst forglemmelige refrenget ”I’m dying to have some fun, but TV has made me numb”, har du fått med deg den lyriske (og melodiske) bunnoteringen. Som helhet er platen heldigvis mer preget av de musikalske toppene.