Den Lunefulle Skyen er en erotisk kunstfilm. En erotisk kunstfilm-musikal. En erotisk kunstfilm-musikal-komedie.

Hvordan i all verden skal jeg overbevise deg om at den faktisk er bra?

Jeg kan nevne en øde asiatisk storby, en pornoinnspilling, elleville (ja, elleville er det eneste rette ordet) musikalinnslag i 20-talls stil og ikke minst fascinerende vannmelonsex.

Manuset er som hentet ut av et hemmelig rom i Pedro Almodóvars underbevissthet. En gjenglemt idé selv ikke han tar sjansen på å lage film av.

I en boligblokk i et tørkerammet Taiwan sitter en kvinne og trøstespiser vannmelon. I samme bygning finner en mann et mer kroppslig utrykk for hvordan meloner og kjærlighet kan høre sammen. Han er nemlig pornoskuespiller, og en hardtarbeidende sådan. Utover i filmen nærmer de to menneskene seg hverandre sakte, men sikkert.

I det hele tatt går det meste sakte. Handling er det heller ikke mye av. Dialog nesten fraværende. Hva er det som redder Den Lunefulle Skyen fra å bli en film som bare pretensiøse filmsnobber kan sette pris på?

I tillegg til kroppsvæsker og melonsaft er filmen badet i selvironi av et slag man aldri blir helt klok på. Resultatet er en merkelig, og ikke så rent lite morsom film som du må være spik spenna gæren for å forstå, men ikke for å like.