Pedro Carmona–Alvarez er en produktiv mann. Han er en del av Vagant–redaksjonen, han er vokalist og låtskriver i bandet Sister Sonny, og han er i tillegg forfatter.

”Prinsens gate” er ikke en utpreget ”poetisk” diktsamling. Snarere kan den leses som en samling historier (eller én lang historie?), der de unødvendige ordene er fjernet eller unngått. Ordknappheten skaper en tetthet og en rytme som man vanligvis vil forbinde med diktet. Det dreier seg om en uvanlig musikalsk og rytmisk form for prosa der typografi tar tegnsetningens funksjon. Linjeskift skaper en god tankepause, blanke linjer en stillhet, og orddeling over en linje, og uten bindestrek, skaper flere ord og dermed større meningstetthet.

Tematisk opplever jeg tid og språk som særlig sentralt. Oppvekst, det å reise både i tid og sted, og det å lære å benytte et språk, er gjengangere.

Jeg er overrasket over hvor godt denne samlingen treffer. Det jeg har lest av Carmona–Alvarez tidligere har av ulike årsaker stått for meg som virrete og til tider uferdig, men her er det en enkelhet – fra den sparsommelige billedbruken til de sterke strukturene – som gjør at man drives fremover. Det må sies tekstene ikke alltid er like lette å forstå, men det skal de da heller ikke være.